Blog

Først litt mer drivstoff.

Jeg leide en scooter i dag. Jeg måtte se meg litt om på Koh Lanta. Det kombinerer jeg gjerne med geocaching. Svært ofte kommer jeg da til spesielle steder eller får spesielle opplevelser. Jeg satte kursen sørover med fyret på sørspissen som et mål. Men først hadde jeg plottet inn en geocache.

GPSen fortalte meg etter noen kilometer at jeg skulle til venstre, vekk fra stranden og opp en bratt bakke. Det så ikke særlig spennende ut. Men et par hundre meter oppe i bakken kom jeg til et feriekompleks. Jeg parkerte utenfor. Straks ble jeg mottatt av en hyggelig mann. Vi la ganske snart over til norsk. For han var fra Oslo. Og det viste seg snart at han var deleier av dette stedet og bodde her 6 måneder i året.

Jeg tok meg en runde for å se på anlegget. Det var flott. Små hus med rom og leiligheter, pent beplantet, gangveier og et lite basseng. Og utsikten var upåklagelig, mot strender og hav.

Tilbake i resepsjonsområdet traff jeg igjen verten og et par andre norske turister. Han visste selvfølgelig om geocachen og hadde skjønt at denne plastikkboksen bak skiltet bidro til å trekke folk til stedet. En rød forfriskning ble raskt servert meg.

De andre hadde også hørt om geocaching og hadde vært med på det sammen med en som hadde dette som viktigste oppgave ute på reiser. Det var moro sa de. De var selv ikke geocachere. Men damen kjente en som hadde holdt på lenge med dette. Hydrah – var stikkordet. Ja da skjønte jeg at noe svært overraskende og morsomt var på gang. Det viste seg at hun, Tone, var kollega med min cachevenn i Mo i Rana. Det ble tatt bilde, og damen hjemme på jobben fikk seg en liten hilsen fra Koh Lanta.

Mango and Sticky Rice

Etter å ha besøkt nasjonalparken på sørspissen måtte jeg ha noe å spise. Vanskelig å unngå noen matbilder når en er i Thailand. Dette var en herlig liten lunsj med utsikt over Kan Thiang Beach.

City of London er en av 32 bydeler i London. Her ble London grunnlagt av romerne for 2000 år siden. I dag er City det finansielle sentret for Storbritannia.

Jeg så denne plakaten i City of London sist jeg var der. 800 kr er standard bot for å kaste sigarettsneip på gaten. Folk kaster 6 millioner sigarettsneiper i City hvert år. Og det brukes årlig 4 mill kroner for å fjerne disse.

Kraftig bot kan risikeres hvis en kaster en sigarettsneip på gata i London.

Tilvarende er det også i Oslo. Det er nedfelt i politivedtektene 5.1.1. Takstene er på samme nivå. Men bare et titalls bøter er utskrevet.

De fleste forholder seg nok til loven med hensyn til forsøpling. Bortsett fra når det gjelder sigarettsneiper. Der er det visst ikke så nøye, mener de fleste røykerne.

Nå har jeg ikke besøkt noe nytt land siden jeg var i Russland i mai. Så nå blir det moro å komme til Montenegro. Vi reiste fra Gardermoen i går med Norwegian Boeing 737-800 LN-NHD og landet etter 2 timer 55 min i Dubrovnik. Det er jo i Kroatia. Men videre til kystbyene langs Adriaterhavet i Montenegro er det ikke langt. Ordinære bussruter er det imidlertid vanskelig med. Så valget ble leiebil. Like godt for hele perioden i 12 dager. Den lille byen vi har slått oss ned i heter Herceg Novi.

Nå er den første dagen etter ankomstdagen unnagjort. Bilen har fått stå. Det er masse å undersøke i nærområdet. Fra hotellbalkongen er det utsikt mot havet. Men det er bratt. Så strandkanten ser vi ikke derfra. Vi gikk fem minutter rett nedover. Da kom vi til det man gjerne ser ved feriesteder ved havet. En strandpromenade uten ende så langt vi har sett enda. Og der lå kaféene, barene, turarrangører, små strender og marinaer.

Et stykke oppe i skråningen ligger Stari Grad. Det vil si gamlebyen. Dette er den mest interessante delen for turistene, med alle steinbygninger og de trange gatene. Og her lå selvfølgelig prisene et hakk høyere enn ellers. Men prisnivået er likevel behagelig.

Vi besøkte det gamle kystfortet Forte Mare. Vi gikk inn fra Stari Grad, betalte 2 euro hver, og hadde så en fantastisk utsikt over byen og havet. Så gikk vi nedover og nedover i katakombene. Tenkte kanskje vi kom ut ved havet, men vi måtte nok gå alle trappene opp igjen.

Middag for to med 1 liter rødvin kostet oss 150 kroner. Det var den billigste vinen. Men det var ikke fordi den var dårligst. Det var fordi det var landets egenproduserte vin Vranac.

I dag fredag er det hjemreise. Flyet går ikke før kl 1535. Så jeg har god tid.

Jeg har sovet godt på Art Hotel og hatt en bedre hotellfrokost. Nå skal jeg til flyplassen Sheremetyova.

Først rusler jeg 30 min ned til metroen. Halvveis går jeg forbi Triumph Palace. En enorm bygning, 57 etasjer og 264 meter. Og det meste er leiligheter. Noen av de øverste etasjene er hotell. Så kommer jeg til Leningradsky Avenue. Denne store gaten med et sted mellom 10 og 20 filer krysser jeg under for å komme til Sokol metro stasjon. Metronettet i Moskva er stort. Det er større en metrosystemet i London og New York til sammen.

Metroen går hele tiden. Det vil si med 3 minutters mellomrom. Det kan de gjøre fordi alle 13 linjer har egne dobbeltspor. Og det går fort.

Jeg skal gå av på den tredje stasjonen. Belarussky. Der skal jeg over på Aeroexpress. Toget som går til Sheremetyova Airport. Foruten denne er det to andre internasjonale flyplasser i Moskva: Domodedovo og Vnukovo. Alle har direkte tog til en metrostasjon nær sentrum.

I de store brede gatene i Moskva kjører bilene svært fort. Der er det gjerne underganger for fotgjengere. De kjører fort ellers også. De synes å ha dårlig tid, for de er raske på hornet hvis noen gir seg litt for god tid i trafikken. Som i de fleste andre land, får folk gjerne ut aggresjonen sin i trafikken, trygt inne i bilen sin. Men trafikklys fungerer for fotgjengere. Og der det bare er fotgjengerfelt respekterer bilistene det.

Når en kommer til Moskva er det først størrelsen på alt som imponerer. De brede gatene er nevnt. Og det er veldig mange store bygninger, både høye og brede, som ofte er bare leiligheter. I tillegg er det mange store bygninger som er svært flotte. Det er historiske bygninger, muséer og offentlig administrasjon. Det er massevis av monumenter. Russerne er flinke til å hedre sine gamle helter.

Jeg var selvfølgelig på Røde Plass og Kreml. Kreml hadde noen muséer, så det var mulig å komme innenfor. Jeg hadde nok å gjøre med å se meg om ute og brukte flere timer på det. Den Røde Plass ligger ved siden av Kreml. I enden av plassen ligger St Basils Cathedral. Tror den har andre navn også. Har hørt Vasillijkatedralen. Det er den katedralen med de store løkformede kuplene. På plassen holdt de på med nedriggingen av tribuner og talerstol som var brukt dagen før ved feiring av frigjøringsdagen med stor militærparade. Tenkte på Matias Rust som landet på broen ved siden av og takset inn på Den Røde Plass med sin Cessna.

Jeg ble tørst og sulten etterhvert. Men det var nesten ikke mat og drikke å oppdrive ved Den Røde Plass. Litt uvant, for det var jo en mengde turister her. Russerne vil kanskje at turistene skal konsentrere seg om det viktigste. Men det var én restaurant. Bosca. Og den var selvfølgelig dyr.

Den andre dagen var jeg mye i et område som het Ostankino. Nærmest en bydel. Der var det et teknisk Excibition Center. Den dominerende konstruksjonen var en romrakett midt ute på plassen. Og det var en romferge. Og det var mange fly. Flere muséer, men var ikke inne i noen på denne fine varme dagen. Videre var det i Ostankino en botanisk hage og et stort park-, tur- og skogsområde.

Den tredje dagen var jeg mye i Arbatskyi. For der var det et shoppingområde for turister, med gågate og masse kaféer. Etterhvert kom jeg ut av turistområdet og så en del store bygninger som er Stalins verk.

Den største utfordringen i Moskva, men morsomt, var å finne fram. Jeg har ikke lært meg det kyrilliske alfabetet. Så det var greit å ha et kart over metroen med både russiske og engelske navn. Og nede på metroen var det igjen labyrinter med russiske anvisninger. Ofte måtte jeg bare prøve meg for å se om toget gikk i riktig retning. Noen ganger var det da bare å hoppe av og ta toget motsatt vei. I tillegg hadde mange stasjoner også flere navn. Det var særlig der det var overganger til andre linjer. Google Maps er fint å ha. Dessuten hadde jeg lagt inn noen veipunkter på GPSen på forhånd.

Det er ikke alltid så lett å spørre folk på gaten heller. De fleste kan ikke engelsk. Det beste er å spørre skoleungdom og studenter.

Moskva er dyrt sies det. Men hva sammenligner man da med? På restauranter kan det bli dyrt hvis man ikke passer på. Det ble det ett sted. En fin bistro i Ostankino. De hadde bare meny på russisk. Så da fikk kelneren velge for meg. Det ble grillet laks. Den var sikkert ikke så dyr. Men de vet å ta seg betalt for brød, poteter grønnsaker og saus.  Så regningen ble lang. Men måltidet var svært bra. Neste dag spiste jeg sushi, mer enn jeg orket. Men jeg orket det likevel. Det fikk jeg for rundt 100-lappen.

Metro, buss og trolleybuss koster 5 kr pr tur. Kaffe, kaker, øl og denslags, som en kjøper rett som det er, er billigere enn i Norge. Mange snakker om ølpriser når man snakker om kostnadsnivå. Det er nok under halvparten av norske priser.

Jeg har nå gått av toget på flyplassen. Betalingen foregikk ved scanning av billetten som jeg hadde kjøpt hjemme på forhånd. Så gjennom sikkerhetskontroll og inn i shopping- og checkinområde. Flyplassen ser så langt stor, romslig og moderne ut, selv om den er den eldste av de tre store flyplassene. Videre til checkin, passkontroll og ny sikkerhetskontroll. Ikke kø av betydning noe sted. Men langt å gå.

Flyet er en Boeing 737-300 som skal ta meg til Riga. Litt gammelt altså. Men det syns ikke inni. Og videre til OSL er det fremdeles Air Baltic og en Dash 8-400.

Da har jeg faktisk ankommet Riga og vil lande i Oslo kl 1900.

Moskva kan absolutt anbefales. Vær forberedt i god tid med visumsøknad. Man må faktisk vedlegge en invitasjon fra Russland. Men det får du fra hotellet.

Takk til meg selv for turen!

Vi er ikke tjent med at Innersvingen treningsklubb stenger. Her er det mange argumenter som kunder i Eidsvoll og omegn burde være klar over.

For å ta det enkleste først: Innersvingen er billigere enn sine konkurrenter. De har også signalisert at de ikke ønsker å heve avgiften for å overleve.

Årsavgiften forskyves hvis du registrerer ferie. Det må jo være en stor fordel for mange. De fleste har en lang periode i løpet av året da de ikke benytter treningstilbudet.

Innersvingen kan holde kostnadene nede med lav bemanning. Likevel har de lang åpningstid. I ubemannet tidsrom åpner man inngangsdøren selv med mobiltelefonen. Da kan jeg trene akkurat når det passer meg.

Innersvingen har dyktige og hyggelige drivere ved Lisbeth og Roger Bjørnerud. De gir deg villig gode treningsråd når du trenger det.
Jeg trener mest for meg selv. Men det fins mange gruppeaktiviteter for spesielle treningsformer. Det gir mange en ekstra inspirasjon.

Jeg har merket meg at hovedtyngden av deltagerne er middelaldrende og eldre. Det er muligens Innersvingens eget satsingsområde. Ikke vet jeg mer om det. Men for meg er det mer avslappet og trivelig her enn på andre steder jeg har trent før. Og ikke vet jeg hvorfor dette skulle utelukke yngre mennesker.

Jeg trener for å beholde helsen. Ikke for å bygge på kroppen noe mer enn det som er naturlig.

Jeg må også nevne at jeg har hatt mange fine turer i Eidsvoll med Lisbeth og Roger. Håper det blir mer av det i år også. Dette viser at de virkelig har tro på det de holder på med og passer på egen helse.

Innersvingen er, slik jeg har blitt kjent med det, et litt annerledes treningssenter, i positiv forstand. Alle som bruker det vil nok bli skuffet hvis det legges ned.

Hvorfor henge seg på de store og dyrere kjedene bare fordi de bruker mer av inntekten til markedsføring. Lisbeth og Roger har alltid hatt noe ekstra å tilby. Synd at Rimi flyttet ut av bygget. Da var det gratis frukt å få. Men dagens aviser og annet lesestoff ligger alltid der. Og noe nytt kommer de stadig med. Kreative som de er.

Innersvingen på nett: http://www.innersvingen-eidsvoll.com/

Det er nyttig å være uten nettforbindelse av og til. Da kan man gjøre produktive ting, som å skrive. For nå er vi på lugaren på Stena Saga i Fredrikshavn. Ferjen går til Oslo om 40 min, 18:30.

Vi kom i morges. Lugaren får vi beholde helt til vi er i Oslo i morgen tidlig. Det var fint. For det er kaldt, vind og snøfritt i Fredrikshavn. Så vi var innom båten for en siesta midt på dagen.

Når vi ikke har vært på kafé har vi funnet cacher. Jeg skriver like godt loggene her, så slipper jeg å skrive dobbelt opp. Jeg har allerede logget Valutaslangen #3 og Valutaslangen #2. Så da starter jeg med

Valutaslangen #1.
På et lite cachecruise fra Oslo til Fredrikshavn fant jeg først valutaslangene. Bra at det fins cacher på en strategisk plass som ferjehavnen. Jeg hadde sovet en time ekstra på båten. Så jeg var temmelig alene på gangveien og kunne lete uforstyrret.
TFTC!

Læsøfergen.
Ikke alltid at jeg prioriterer multicacher så lenge det fins så mange tradisjonelle jeg ikke har besøkt. Men denne skjønte jeg skulle være rask. Det var den. Jeg hadde telt og regnet riktig.
TFTC!

Kattegat Silo.
Vi spaserte videre nordover i den sure vinden. Jeg overlot den ferdig innstilte GPSen til min samarbeidspartner for å øke motivasjonen litt. Da gikk det unna. Jeg snudde meg bort litt, og plutselig var hun vekk. Etter en stund fikk jeg se henne med boksen i hånden. Vi kom oss inn i varmen på siloen og fikk signert loggen.
TFTC!

Scrapper.dk.
Med GPSen i hånden gikk min medcacher rett på denne og fikk signert i en fei. Noen meter lenger borte i gaten var det et par menn som observerte oss og skjønte hva som foregikk. Og jeg gjettet på at en av dem var eieren. Hvilket stemte. Den andre var nabo. Og de fortalte at de hadde mye moro med å se folk virre rundt på leting her. Så jeg tror vi imponerte dem litt:-).
Takk for hyggelig prat og fin boks!

Det var det. To cacher fant vi ikke.

Ellers er det vel triveligere om sommeren her i Fredrikshavn. Men da deles det nok ikke ut gratisbilletter.

Det er etter hvert blitt røykeforbud også på alle NSB sine stasjoner og plattformer. Som vanlig er det mange som tøyer grensene i det lengste. Når jeg kommer på stasjonen må jeg bare kikke etter disse. Kommer gjerne med en forsiktig kommentar. I dag så jeg lenge på fyren, men valgte å ikke si noe. Han var av den typen jeg bare valgte denne metoden på. Så ut som om han var full i går kveld iallfall.

Tidligere, for mange år siden, var omtrent halvparten av togvognene røykfrie, og resten var for røykere. Noen tøyde grensene den gangen også og røkte i de røykfrie vognene. I Brønnøysund, på 80-tallet, inne på Rema 1000, prøvde også Jarl Ove seg, med sigaretten litt diskrét inne i hånden.

På flyene var det tillatt å røyke til et stykke ut på 80-tallet. I Widerøes lille Twin Otter, med 20 seter, satt jeg ofte i tett sigarettrøyk. Dette er jo nesten utrolig å tenke på. I dag blir det politianmeldelse. På 90-tallet var det fremdeles satt av røykesone bakerst i kabinen. Da kom gjerne røykerne litt framover i flyet av og til for å få frisk luft. Eller røykere framme i flyet ruslet bakover for å få et par drag.

Etterhvert kom røykeloven. Fra 1. Januar var det forbudt å røyke i kantiner. Direktøren så lett på dette og tillot røyking i den ene delen av kantinen med begrunnelsen at avtrekket var så god. En av de modige ansatte reagerte umiddelbart med et notat til direktøren. Han ble nok ganske irritert og reagerte med å få satt opp en stor glassvegg som delte de to sonene i kantina.

At røykerne frekt likevel røyker på røykfrie soner på stasjoner, flyplasser og andre offentlige steder er en ting. Men i tillegg kaster de gjerne sneipen rett ned. Du mistet noe, hender det jeg sier da.